Det har gått noen dager siden jeg gikk av sentrum scene med verdens største smil om munnen. Hverdagen er tilbake, men ikke den hverdagen som jeg har vært vant til å i 4 måneder. Søndag kveld sto jeg stappmett etter helgens store inntak av mat, Jeg skulle lage matpakke til jobb dagen etterpå - men jeg følte meg helt tom. Tankene fløy rundt og jeg hadde virkelig ikke peiling på hva jeg skulle spise. Hva er det man spiser?! Jeg hadde lovet meg selv å ikke veie maten, noe som var veldig uvant. Etter sikkert 45 min klarte jeg å mekke en matpakke som besto av 1 boks tunfisk, grønnsaker, cottage cheese + 1 egg. Jeg har i utgangspunktet bare savnet sunn mat på dietten, så denne matpakken var jo himmelsk for meg. Men det å ikke veie maten, og ikke vite hvor mye jeg skulle ha var vanskelig.
Jeg begynte med kosthold og treningsoppfølging 10 mai i fjor. Det vil altså si at jeg ikke har styrt kostholdet mitt alene på nesten 1 år. Siden den dager er det noen som har sagt hva jeg skal spise, hvor mye og hvor ofte. Jeg er vant til å følge en plan og leve i matbokser. Dette gjorde alt mye vanskeligere denne søndags kvelden, og jeg viste ikke helt hva jeg skulle gjøre dagene som kom.
Mandagen våknet jeg og følte meg egentlig litt deprimert. Jeg hadde lenger ingen fast plan, ingen fast ramme på hva som skulle skje denne dagen. Jeg skulle stå opp og spise akkurat hva jeg ville til frokost - og endte selfølgelig med å veie havregrynen før jeg spiste. Hele dagen gikk jeg rundt med sure oppstøt i halsen og var egentlig ikke sulten. Gnisten for å trene var lik null, og jeg følte at jeg manglet en stor del av meg selv. Jeg tenkte mye denne dagen, men kom egentlig ikke frem til noenting. Jeg dro på treningen - selvom jeg ikke hadde lyst til å se på en manual en gang.
Treningen var tung, og jeg som var vant til å følge et program følte meg helt lost. Jeg følte at all struktur rundt meg hadde blitt borte, og at en del av meg manglet. Jeg gikk med en klump i halsen hele den dagen, og jeg gruet meg til veien videre.
Jeg har alltid vært en person som må snakke om ting hvis jeg har det tungt. Jeg snakket med verdens herligste om det, og fikk heldigvis en dytt i ryggen. Jeg fikk støtte, hjelpende ord og en god klem. Takk for at dere finnes her for meg - dere vet hvem dere er ♥
Den kvelden bestemte jeg meg for å se framover. Dette var absolutt ikke slutten - men starten på noe nytt.
Jeg vet ikke hvorfor man får denne "tomme" følelsen i kroppen. Er det redselen for å legge på seg, ikke ha stuktur, eller å ikke ha et mål å jobbe mot? For min del er det nok strukturen som jeg sliter mest med. Jeg er en perfektionist, og jeg liker å ha kontroll. Å gi slipp på dette kontrollbehovet etter så lang tid er tøft. Det er heller ikke lett å se at formen forsvinner. Å gå fra sin livs form, og så legge på seg er en spesiell følelse. De rundt deg ser ikke at du legger på deg, men selv føler man seg som en vannete ballong. Det å være såpass opptatt av kropp og utseende gjør at man kan få helt feil syn på sin egen kropp.
Jeg prøver så godt jeg kan å bli vant til tanken på å "miste" formen. Å gå rundt med sixpack er ikke hverdagskost. Det hører til konkurranse, og det er en grunn til at man ikke kan holde konkurranseform hele året. Den uken her har jeg brukt mye tid på å bli vant med denne tanken, og jeg kan si at ting går framover. Jeg har laget akkurat den maten jeg har hatt lyst på ( og ja det er sunn mat det går i). Men jeg veier ikke maten, jeg spiser når jeg er sulten, og har jeg lyst på noe godt så spiser jeg det.
Jeg har begynt å trives i min "nye" hverdag, og jeg må si at det er deilig å være Lina igjen. Jeg har overskudd, jeg smiler og jeg har klart å se at det finnes flere sider av livet.
Veien videre
Den uken her har jeg tatt treningen litt som den kommer. Jeg hadde som sagt en dårlig trening på mandagen. Men de andre øktene så har jeg hatt sinnsykt bra trykk og jeg syns det er morsomt å trene!
Jeg har som dere et byttet team til Gympartner. Jeg begynner med nytt treningsprogram på søndag, og jeg skal fortelle mer om det når jeg har begynt. Jeg gleder meg til en periode med mye trening og masse mat. Her skal det bygges! :)
Og så til det store spørsmålet - Skal jeg konkurrere til høsten?
Svaret er: JA!
Planen er å stille på Norway Open i Trondheim og så på NM i Oslo den 6 oktober. Og det blir sevfølgelig Atlethic fitness ;) Planleggingen er igang, og dietten begynner i begynnelsen av juli. Så nå må jeg bruke min "off - season" periode på å få opp vekten igjen, kose meg med trening og mye bra mat. Jeg skal styre mitt eget kosthold frem mot dietten, og det har nok hodet godt av.
Dette ble et langt innlegg om mine tanker, men jeg håper dere ser hva jeg vil frem til. Alt går ikke på skinner - men denne opplevelsen har gjort at jeg har lært å kjenne meg selv mye bedre.
Nå gleder jeg meg til tiden framover! ♥
16 UKER - Impossible doesen´t exist.
